onsdag 19. november 2008

Enebarn


Nå er jeg enebarn. I går sovnet Kai inn. Han var veldig syk stakkars, og hadde ingen hvite blodlegmer og benmargen hadde sluttet å fungere. Ikke rart han var så pjusk og avvisende den siste tiden. Han ville bare ligge under sengen, eller inni skapet, og knurret når jeg nærmet meg. Om natte kom han opp å lå på mamma eller pappas arm, men han ville ikke være med meg.

I begynnelsen, rett etter jeg om, begynte vi å bli gode venner. Vi kunne drikke av samme vannskål, og ligge vedsidenav hverandre. Han syns nok jeg var vel aktiv og leken, og ble ganske så sint når jeg hoppet på ham og bet ham i nakken. Men jeg var glad i han likevell jeg. Når mamma eller pappa skulle slippe han inn satt jeg spent i døråpningen og ventet, og når jeg kom inn etter en tur ute, måtte jeg bare hilse på ham. I dag har jeg gått å lett litt etter ham, men det går nok opp for meg etterhvert at jeg er enebarn.
Tror at mamma og pappa syns dette er veldig trist. De var helt satt ut når de kom hjem med tomt bur i går. Jeg har kost litt ekstra med dem, for å trøste dem og si at jeg er her for dere. De har jo mistet to av barna sine på kort tid. Merete døde i juni, og nå Kai i november. Forhåpentligvis så har de to det fint samme der de er. Ligger i en liten ball sammen, akkurat som på det nederste bilde.




3 kommentarer:

Guro sa...

huff så trist.. håpe det går bedre me dåkk all tre.

Trine sa...

Stakkars lille Kai. Savner ham.

viggo sa...

Triste greier, men vet hvordan det føles. Ikke noe som heter "bare" et dyr...

onsdag 19. november 2008

Enebarn


Nå er jeg enebarn. I går sovnet Kai inn. Han var veldig syk stakkars, og hadde ingen hvite blodlegmer og benmargen hadde sluttet å fungere. Ikke rart han var så pjusk og avvisende den siste tiden. Han ville bare ligge under sengen, eller inni skapet, og knurret når jeg nærmet meg. Om natte kom han opp å lå på mamma eller pappas arm, men han ville ikke være med meg.

I begynnelsen, rett etter jeg om, begynte vi å bli gode venner. Vi kunne drikke av samme vannskål, og ligge vedsidenav hverandre. Han syns nok jeg var vel aktiv og leken, og ble ganske så sint når jeg hoppet på ham og bet ham i nakken. Men jeg var glad i han likevell jeg. Når mamma eller pappa skulle slippe han inn satt jeg spent i døråpningen og ventet, og når jeg kom inn etter en tur ute, måtte jeg bare hilse på ham. I dag har jeg gått å lett litt etter ham, men det går nok opp for meg etterhvert at jeg er enebarn.
Tror at mamma og pappa syns dette er veldig trist. De var helt satt ut når de kom hjem med tomt bur i går. Jeg har kost litt ekstra med dem, for å trøste dem og si at jeg er her for dere. De har jo mistet to av barna sine på kort tid. Merete døde i juni, og nå Kai i november. Forhåpentligvis så har de to det fint samme der de er. Ligger i en liten ball sammen, akkurat som på det nederste bilde.




3 kommentarer:

Guro sa...

huff så trist.. håpe det går bedre me dåkk all tre.

Trine sa...

Stakkars lille Kai. Savner ham.

viggo sa...

Triste greier, men vet hvordan det føles. Ikke noe som heter "bare" et dyr...